Hvor ble det av alle nisser, alver, dverger og troll?

Jeg har ikke tenkt å ekskludere dere helt fra mitt daglige liv, så mer om mine vårlige sysler kommer etter hvert. Inntil videre kan dere jo hygge dere eller la dere provosere av denne lille historien jeg fritt oversatte for litt siden. Kom over den for noen år tilbake, og fant den treffende:

✫*¨*.¸¸.✶*¨`*.✫*¨*.¸¸☾ ˚ * 。.✫

For lenge, lenge siden, tilhørte Jorden skogens skapninger. Av skapninger av skogen mener jeg vesener som nisser, alver, feer, dverger og troll. De stelte den og tok vare på den, spilte i den, danset og sang i den, tok hånd om sårede dyr, skapte fred mellom arter, satt på sopper og diskuterte saker av betydning og drakk grønne teer, seilet ned bekker på blader og bark, flydde i fallskjermer av løvetannfrø fra trærne. Dette var den verden som menneskeheten ble født inn i. Disse tidlige dager, når mennesket ikke var annet enn som en nyankommen middagsgjest som ennå ikke hadde tatt over huset, er ganske godt dokumentert i litteraturen og eventyrenes verden, så det er ikke nødvendig å gå inn på her. Hva jeg er interessert i, og hva jeg ber deg om å være interessert i, er spørsmålet, “Hvor ble det av alle nisser, alver, feer, gnomer, nymfer og dverger?”

Friksjonen mellom mennesket og skogsvesnene begynte med oppdagelsen av jordbruk. Med dette funnet oppstod og spredte sivilisasjonen seg. Skogen ble tømt for å gi tømmer til ly, og marker for beite og avlinger. Menneskeheten hadde satt opp leir. Ikke lenger bare en besøkende i en annen verden, presset han naturen tilbake fra sin nybygde dørstokk. Til å begynne med var ikke dette et problem. Det var ikke så mange mennesker og alle de andre følte at det var helt rettferdig å tildele menneskene sitt eget lille landområde til å gjøre med som de ønsket. Noen av dem bestemte seg til og med for å hjelpe til. Dverger flyttet inn i låven og hjalp til med hageoppgaver. De deviske åndene over grønnsakene hjalp menneskene å bedre organisere sine avlinger og skape optimale levevilkår; lærte dem sammenhengen mellom planetenes og månens sykluser og dyrkingsåret. De lærte dem å plante reddiker når Månen er i Krepsen, høste når Månen er i Tyren.

De fleste andre skogsvesnene trakk seg tilbake til skogen, noen ganger spilte de de nye bosetterne et puss, som å gjøre melken sur, flytte møbler, kile folk i ansikter mens de sov og lage floker i håret deres.

Men menneskets herredømme utvidet seg (og utvidet og utvidet og utvidet) og skogene ble mindre og mindre og mindre. Det begynte virkelig å bli trangt i skogen, og ting ble verre i sivilisasjonen. De fleste bøndene lyttet ikke lenger til de deviske åndene. Folk fant ut at de kunne øke produksjonen ved å ignorere behovene til jorden. De økte produktiviteten og drepte jorden. Sprøytemidler var bare et skritt unna. De fleste deviske åndene og gnomene flyktet.

Nå er det knapt villt land igjen i det hele tatt, og selv det krymper i stor fart. Det er rett og slett ikke nok vill plass for alle nisser og alver, fauner og feer, gnomer, huldre, troll, nymfer og dryader.

Så hvor er de?

Er de døde?

Nei.

Så, hvor dro de?

Svaret er litt overraskende. De dro ikke noe sted. Vi gjorde. Mennesker hadde tidligere en intuitiv kunnskap om sin rolle i naturen, akkurat som bjørner og harer og mus og andre dyr har. De forsto ut fra naturens ville veier rundt dem, at ingenting kommer fra ingensteds og at ingenting bare forsvinner. Ting endrer form. Døden er nødvendig for at livet skal fortsette. De tilbød lovpris, bønn, offer og sang til åndene i naturen, til bror bjørn, bror hjort og bror treet.

Nå vet vi at alt som noensinne har eksistert fortsetter å eksistere i en form eller en annen, og vi kan kanskje tenke oss til at de var mer klar over det da enn vi er nå. Sløret som skiller det interne fra eksterne er ikke nødvendigvis så tykt eller så klart definert som vi har kommet til å tro. Hver gang vi tar et liv, risikerer vi å også drepe det samme inni oss selv så vel som utenfor. Vi risikerer å bryte forbindelsene som leder inn og ut av sløret. Å ta et liv for å gi føde til et krever en sann forståelse av den naturlige loven av å gi og ta. Når vi mistet den forståelsen, ga opp sangene, offerne, bønnene, mistet vi den tilkoblingen.

Når vi mister disse tilkoblingene, dør alt- fisker, elver, frosker, mus, til og med oss selv. Det er ingen måte de kan nå inn til oss lengre. De fem sansene vi sitter igjen med er ikke nok. Vi har gitt opp disse forbindelsene i bytte med friheten til å flatehugge skoger med store maskiner, gjøre kyr til melkemaskiner og høns til eggfabrikker. Vi kan gjøre dyreforsøk, klubbe ihjel seler, bruke pels og utrydde hele arter.
Ikke et stikk av skyldfølelse. Trådene har blitt kuttet.

Og vi er alle under inntrykk av at det er skogene, skapningene, åndene og den ville naturen som forsvinner fra universet, og ikke oss. Slik er det ikke. Å tenke på den måten er som å tro at dersom du sto på en grein og sagde den av treet den tilhørte, ville treet falle og du forbli stående. Slikt kan man nok bare gjøre i tegnefilmer.

Det er vi som har falt fra den virkelige verden og inn i en verden der vi kan utføre våre forvridde sterile drømmer uten å true Jorden og dens innbyggere. Noen ganger lurt på hvorfor trær, steiner, elver og bekker, fugler, bjørner, frosker og slanger ikke lenger snakker med oss som de gjorde i de gamle historiene til kelterne, indianerne, hinduene, afrikanerne, Bibelen? Det er fordi vi ikke er tilstede til å snakke med dem lenger. Enhver flatehogst, hvert dyreforsøk, hver mekanisert slakting av ku, gris eller kylling flytter vår sovende verden lengre og lengre vekk fra Treet, og gjør en gjenforening, som fortsatt er mulig, vanskeligere og vanskeligere.

Et sted ikke så langt herfra, i den virkelige verden, står fremdeles de eldgamle skogene, mammuten streifer på steppene, himmelen er full av kondorer, hjort og antiloper leker og dronte- fugler vandrer fortsatt på sandstrendene, mens de dumper inn i ting.

De stedene i vår drømmeverden der det fremdeles finnes vill natur, eksiterer fortsatt sterke forbindelser. Broer, tunneler, portaler. Noen ganger blir en reisende borte i villmarken, og finner seg selv med ett i den virkelige verden, noen ganger kommer han tilbake neste dag og oppdager at hundre år er gått, eller kanskje han aldri kommer tilbake i det hele tatt.

Det er flere flyktige forbindelser og møtepunkter – bekker og fossefall hvor du fortsatt kan høre stemmer fra den andre siden, hvis du lytter godt nok… Når de sitter ved dette vannet, hører de ekko av lyder, og rop. Når de spiser magisk sopp, stopper alt å gløde og gribber reiser seg der skogene står. Våre barn ser deres verden i sine drømmer. Deres barn ser vår verden i sine mareritt.

Og det finnes en annen tilkobling. Noen ganger infiltrerer agenter fra den andre siden vår verden i et forsøk på å fremskynde gjenforeningen. Tro det eller ei, de savner oss. Noen ganger – oftere enn du kanskje tror – sender de sjeler over til vår verden for å bli født som menneskebabyer. Det er faktisk ganske mange av dem- gnomer, alver, feer, nisser, nymfer, osv. farer rundt i menneskelige kropper, gjør sprø ting som å skrive på vegger, arbeide i fellesskaper, drive vertshus i fjellene, snakke med seg selv på gaten, lage keramikk, praktisere trolldom. De planter biodynamiske hager, driver med urter og sitter naken i bakgården. De er på institusjoner pumpet full av thorazin, i et klasserom på ritalin og litium. De lever med indianerne. De driver bruktbutikker og holder på med gjenbruk. De starter revolusjoner, inspirerer unge til opprør, finner opp konspirasjonsteorier, finner opp religioner. De regisserer filmer, spiser syre, drikker tungt og skriver poesi.

Overgangen fra deres verden til vår er ikke enkel. Sjelen tar det ikke lett og mye føles tapt. Til å begynne med kan de ha lite eller ingen anelse om hvem de er. De kan eller kan ikke finne det ut. De VIL vite at de ikke er som andre mennesker. De vil vite at denne verden ikke er deres. De vil svakt huske noe bedre, der ting gav mening og fungerte slik de skulle, hvor kjærlighet og magi hadde kraften til å helbrede.

De vil vite at hva som gjør andre mennesker glade ikke gjøre dem lykkelige, og at det som gjør dem glade gjør dem lykkeligere enn noen andre levende.

De vil se ting som andre ikke kan se, høre ting som andre ikke kan høre, føle ting andre ikke kan føle, og vite ting andre ikke vet.

De vil le eller gråte mye, eller begge deler.

De vil elske mennesker individuelt, men finner det vanskelig med menneskeheten som helhet, som de i visse tilfeller vil ende opp med å avsky.

De vil ha en håndfull av veldig nære venner, og ofte være veldig ensom.

De vil være mest ulykkelig når de blir tvunget til å oppføre seg som et menneske og gjøre ting som mennesker gjør, ville det som mennesker vil, eller når de blir overbevist om at de faktisk er et. 

Ting vil ikke være lett for dem. På grunn av sine minner fra den andre siden, vil verden synes for dem som en vidunderlig spilledåse som er litt feilstemt. På grunn av den bittelille mangelen, vil musikken bli falsk, hestene kræsjer inn i hverandre og barna er redde, skadde og gråtende.

Løsningene vil virke opplagte, men ingen vil lytte.

De vil gjentatte ganger bli straffet for å rope brann! i et overfylt teater, når bygningene virkelig står i flammer, men ingen andre kan se… De vil bli smekket på hånden for å peke til nødutgang-skiltet når alle andre løper rundt og skriker og tråkker på hverandre.

De kan være ivrige, fanatiske og belærende i sin tro. De kan føle seg helt forvirret.

De kan ha ekstatiske visjoner og babble usammenhengende. De kan være ekstremt velformulerte.

De er utsatt for lange perioder med stillhet. De har ingen anelse om hvordan å si hva de virkelig mener.

De tilbringer mye tid med barn og med dyr.

De vil bli økologiske gartnere, såpemakere, snekkere, gale, tryllekunstnere, gjøglere og klovner, sprø forskere, malere og skribenter, reisende og vandrende…

De vil kle seg i sterke farger, assymetriske gensere eller helt svart.

De vil røyke for mye eller drikke for mye. De vil spise kun makrobiotisk mat.

De vil ofte bli anklaget for å leve i sin egen fantasiverden.

De vil være gode elskere.

De vil snakke til livløse objekter. De vil ha mye mer skinnende øyne enn andre. De vil forvente at sin magi fungerer i denne verden og at deres kjærlighet helbreder, og vil bli knust av denne verden, uten å forvente det.

Det vil nærmest ta livet av dem.

De vil besøke de stedene hvor tilkoblingene fremdeles eksisterer: fossefall, skoger, fjell og hav. De vil bruke all sin makt, og kanskje noen ganger vil magien virke. Og alt vil være vidunderlig lett. Musikken vil finstemmes igjen og tonene falle på plass, hestene vil danse og barna le og synge og plukke blomster og spise bær.

De vil bruke sine dager  på å prøve å koble sammen en gren som millioner er opptatt med å sage av. Ofte vil det være mer enn de kan bære.

Mens resten av menneskeheten er opptatt med å finne nye og mer effektive måter å legge Jorden øde på, vil de redde den. En håndfull om gangen.

De vil dele en felles overbevisning om at de er de eneste forstandige individene i en verden full av galskap

De har rett.

~ Skrevet av Buck Young, oversatt av Naviana