Rest in peace, my beloved cat

14.06.2015 

Det er med stor sorg jeg meddeler at min kjære katt Link forlot denne verden i går. Han sovnet stille inn i fanget mitt mens han malte og purret, lå på ryggen og så opp på meg med de vakre, kloke øynene sine. Det ble slutten på en 3 ukers lang kamp, Link som kjempet for å overleve, og oss som kjempet for å redde ham. Det føles som om hjertet mitt har bristet! Det hele har vært uutholdelig smertefullt. Sorgen over å miste noen som, utenom Ruben, var min beste venn, er utrolig tung å bære. 

Vi vet ikke helt hva som skjedde, men en dag fant vi Link hardt skadet, lam i den bakre delen av kroppen. Det var forferdelig. Vi fikk komme til veterinæren så snart vi kunne (det tar oss en time å kjøre til veterinær). Veterinæren mente at han måtte ha blitt påkjørt, og at det var best å avlive ham med det samme. Jeg har aldri sett Link reagere så negativt på en person før, og vi avgjorde at han med rett omsorg skulle få en sjanse til å komme seg til neste dag. Neste morgen ringte jeg alle veterinærene i området, og tok med Link til en av dem. Der fikk han være til observasjon, medisinering og undersøkelser i noen dager, med intravenøs næring. De fortalte meg at Link hadde vært nær ved å dø da jeg kom med ham, men at han nå hadde blitt bedre på flere måter. I stedet for å avlive ham fikk vi lov til å ta ham med hjem, med et ørlite håp om at nerveforbindelsene som hadde gjort ham lam kunne gjenopprettes. Dagene gikk og vi så ikke så veldig mye bedring. I løpet av ukene som har gått har vi vært til veterinærer en god del ganger, jeg har ringt veterinæreksperter langt unna, jeg har avlyst nesten alle avtaler og gjøremål, jeg har brukt alle pengene jeg hadde på å prøve å redde ham og jeg har brukt min ledige tid til å lære om og høre om mulige måter å hjelpe Link. Jeg har klappet og koset med Link i timevis hver dag, matet ham, gitt ham vann og medisiner, vasket ham… og jeg har grått så utrolig mye. Til slutt gikk det verre og verre, og selv om vi klamret oss til håpet, innså jeg for et par dager siden at vi bare måtte la ham få slippe nå.

Jeg visste ikke at det var mulig å elske en katt så høyt, jeg elsket ham så inderlig mye. Link selv var som vandrende betingelsesløs kjærlighet. Jeg pleide å si at Link var forbildet mitt, alt med ham var så fantastisk, og jeg beundret ham hver dag, jeg nærmest forgudet ham. Det er vanskelig å beskrive Link. Han var virkelig en helt spesiell katt. For meg var han vandrende lys og magi. Et fabeldyr, som fra en annen verden. Han hadde en helt særegen personlighet, noen ganger sa jeg til Ruben at han er så mye mer enn en katt, nesten som et menneske, eller jeg vet ikke hva. De grønne øynene hans var så kloke og snille. Ellers var han umåtelig vakker, syntes jeg. Skinnende hvit, med en tykk duskehale. Så majestetisk om vinteren, med løvemanke/”vinterkåpe” på. Kjeven hans var sterk og kraftig, minnet om en hvit løve. Han var modig, og utrolig sterk og smidig. Han hadde store territorier å løpe fritt i som han ville. Skog, enger, strender, hage. Jeg prøvde å gi ham det beste livet jeg kunne. Vi dro på mange eventyr sammen. Kattene mine elsker å bli med på tur, de overrasker meg stadig over hvor langt de kan gå, for en utholdenhet!

En litt absurd ting er at det er flere forskjellige folk som har sagt at vi ligner på hverandre, jeg og Link. Litt merkelig, siden vi jo ser veldig forskjellige ut. Men jeg liker å tro at jeg i det minste er, og stadig blir, et litt bedre menneske på grunn av ham.

Link var mild og god som en sommervind. Hvordan han strøk seg rundt beina dine med den ufattelig myke pelsen sin og duskehalen. Hvordan han snakket med oss hele tiden, med en så myk og behagelig stemme. Vi kunne snakke til hverandre lenge. Link var uendelig tillitsfull. Han stolte på oss 100 %. Han kunne slenge seg liggende på ryggen ut i lufta foran meg, og stole på at jeg ville ta i mot ham, holde ham. Hver gang jeg så ham ville han rulle seg over på ryggen uansett hvor han var, mens han så forventningsfullt på meg. Jeg falt for det hver gang. Jeg var veldig svak for Link; om han var der, eller sendte meg et blikk, måtte jeg bare kose med eller holde ham. Link ville alltid ligge på ryggen i fanget mitt, aller helst i armkroken og bli holdt som en baby, nært og tett. Hele tiden prøvde han å ha øyekontakt med meg. Han elsket virkelig at vi så på ham. Link purret og malte HELE tiden, en så nydelig lyd, åhhh som jeg savner den lyden…. Link purret bare vi var i rommet, eller så på ham. Han ble aldri lei av å kose.

Link var en gave. Husker dere historien om hvordan gamlepusen vår døde, og vi fant kattungene hans? I utgangspunktet skulle vi bare få overta Zelda, men i siste øyeblikk fikk vi Link også. Han fikk straks en plass i hjertet mitt… og den plassen vokste seg større og større, kanskje til slutt for stor? Jeg innså at jeg bare ikke ville takle å miste Link, jeg ønsket at han skulle være der for alltid, og den dagen vi i en gang skulle miste ham føltes helt uutholdelig å tenke på. Den dagen kom så alt for fort. Det er lett å tro at han var for god for denne verden… men det denne verden trenger, er nettopp slike vidunderlige vesener som Link. 

Hadde det vært noe mer vi kunne gjort for Link, hadde vi gjort det. Men noen ganger kan ikke all verdens med kjærlighet, bønner, tid, ekspertise eller penger redde våre kjære fra døden. Jeg prøvde å aldri ta Link for gitt, jeg prøvde å gi ham det beste livet han kunne fått. Likevel drømte jeg om et så langt liv som mulig sammen med ham. Å gi slipp på Link er den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt, og det mest hjerteskjærende jeg har vært med på. 

Vi prøvde å gjøre begravelsen hans så vakker og verdig som mulig. Vi plukket blomster i hagen og i naturen rundt der vi bor, gravde en grop hvor vi la Link, omkranset av blomster. Til slutt la vi jord over, og plantet et plommetre over graven. Vi fant en gravstein og risset inn navnet hans. Link… <3 Elsker deg for alltid!

English translation:

I’m totally heartbroken to share with you that we had to let our beloved cat Link to sleep yesterday :’-( It was the saddest day of my life. He died in my lap, purring, gazing into my eyes…. I did not know it was possible to love a cat this much. He was pure magic, the light of our life, best friend, a mythical creature. The most wonderful, wise and gentle cat I will ever meet… actually he was so much more than just a cat. He was like wandering unconditional love, he was my idol and has my endless admiration. He was so beautiful and majestic, with those kind green eyes, fluffy tail and soft white fur. I will miss our adventures together so much :/ 

Link liked to talk with us, with his soft, low and beautiful voice. He was endlessly trustful of us. He could throw himself out into the air laying on his back, trusting us to catch him. Every time he saw us, he would roll over to his back, expecting us to cuddle. He wanted to cuddle all day long, purring, laying on his back, being held like a baby, gazing into our eyes. I wish we could be together forever! 🙁 We will always love you and miss you, Link! ♡♡♡

We don’t really know, but we found him in a terrible condition, probably som kind of car accident. The next 3 weeks we did anything we could, we cancelled most of what we had to do in this very busy time of the year, we gave Link our time, love, prayers, energy and funds. But sometimes there is nothing that can save the ones we love. 

We tried to give him the best life possible, and to do all we could to save him. At last we had to bury him. We buried him in the garden, with flowers from the garden all around. We planted a plum tree on top, found a nice stone and carved in his name….

Rest in peace, our most beloved Link 💔

Her er et bilde av stedet i hagen hvor vi gravla ham. Plommetreet er på plass, det samme med gravsteinen:
 

#katt #katter #kjæledyr #dødkatt #død #begravelse #trist #hvilifred