Vakre høsttider

Da vi i går nærmet oss skogen, ble vi møtt av noen utrolig gullorange fargegnistrende trær, i sterk kontrast mot de blågrønne bartrærne bakenfor… det er lenge siden høsten har vært så vakker. Den herlige, søte, jordaktige høstduften lokket meg inn under løvverket, tett fulgt av min kjære. På den myke skogbunnen glimret det i mange små sopper, i alle størrelser, farger og fasonger.

Å sanke sopp er som den mest fantastiske skattejakt. Jeg tror det må ha å gjøre med gleden over å stole på sine egne kunnskaper og instinkter, for å finne de riktige, trygge og velsmakende artene. Spenningen mellom den mest dødbringende og den mest livgivende sopp får deg til å varsomt gjennomsøke bakken. Kurven fylles raskt opp, og man kan glede seg over mange gode måltider fremover.

Jeg beveget meg videre innover bøkeskogen, mot en liten elv som slynget seg sakte bortover, og gav liv til mange grønne bregner og vekster. Litt lengre oppe der bakken skrånte ned mot det rennende vannet, hadde vi det lenge gøy med en slengdisse. Det suuuste i magen da man raskt forlot sikker bunn og suste over elven mot den vennlige skogen på den andre siden.. nesten som å fly!

Vi vandret videre innover skogen, som gradvis gikk over i et mer trollsk landskap, med grantrær og mosedekte berg og steiner… bakken begynte å helle, og vi klatret oppover, og oppover, til vi til slutt nærmet oss fjellet.. Den mosegrønne bakken var nå forvandlet til skarpt orange lynggress, myr og knallblåe fjellvann. Det iskalde mineralrike vannet gled nedover halsen, og fikk meg til å fullstendig miste lysten på springvann.

Vi nærmet oss toppen av fjellet nå, og alt av trær hadde gradvis forlatt oss… nå var det bare vi, steinene og vinden, som renset de siste forstyrrende tankene vekk.. og vi sto der, på landskapets høyeste punkt, og så utover hele den forunderlige verden!